CICERO - Center for International Climate Research
NO
Meny
TOPICS
Energy Food and forests Climate finance Local Solutions China The Arctic ​International Climate Policy

Ansvaret for forebygging av naturskade

Climate news - News and opinions about climate science

Published 06.09.2012

Norske kommuner skal passe på at det ikke bygges i områder der det er fare for skred eller ras. Men de har ingenting å tape på å tillate bygging i disse områdene.

Det har ikke manglet på historier om folk som har fått hjemmene sine ødelagt av flom eller skred denne sommeren. Det gjør inntrykk, og vi som bare kjenner til historiene fra mediene, priser oss lykkelig for at det ikke er oss det gjelder. Det kjennes derfor litt unødvendig når forsikringsselskapene benytter anledningen til å klage over at folk bygger i områder som er utsatt for altfor stor risiko, og truer med regress, det vil si at de ikke vil dekke skadene. Vi tenker kanskje som vår tidligere justisminister da han ble konfrontert med disse truslene i fjor: «Er dette beskjeden man gir til folk som nettopp har mistet hus og hjem?»
 
Peker på kommunene
Likevel er det mye som tyder på at forsikringsselskapenes klager er velbegrunnede. Det finnes mange eksempler på at utbygging skjer i områder der man burde kjenne til at risikoen for flom eller skred er for stor. Rikspolitikernes løsning har vært å rette pekefingeren mot kommunene. Det er der tillatelse til utbygging gis, og det må derfor være kommunens ansvar å sørge for at det ikke bygges i utsatte områder.
 
Det er lite diskusjon om hvilken interesse utbyggere og kommunens ansvarlige skulle ha av å utsette seg selv og sine innbyggere for større risiko enn det rikspolitikerne mener er forsvarlig. De mange studiene av beslutninger som tas under risiko for naturulykker, viser ganske klart at folk er svært så rasjonelle i valgene sine. De gir oss heller ingen grunn til å anta at holdningen til risiko avhenger av om man selv er utsatt eller om man sitter i et kommunestyre eller på Stortinget.
Denne leksa kan vi imidlertid lære noe av bare dersom beslutningene vurderes i lys av de rammene de tas under. Vi kan for eksempel ikke klage over hva utbyggere og kommunestyrer gjør uten å spørre oss om de tapene de risikerer ved å sette opp et bygg i et utsatt område er de samme som de tapene staten refererer til når de klager over at bygget ble oppført.
 
Sikret mot tap
I Norge har vi en egen naturskadeordning som sikrer oss mot økonomiske tap gjennom et statlig og et privat fond. Det statlige Naturskadefondet finansieres over skatteseddelen, mens den private Naturskadepoolen finansieres gjennom et lite tillegg i et utvalg private forsikringspremier, først og fremst brannforsikringen på bolig. Innbetalingen til fondene er uavhengig av risikoen man er utsatt for.
 
Begrunnelsen for denne ordningen er forholdsvis ukontroversiell. Naturulykker er noe hver og en av oss har få muligheter til å rå over, de kan føre til store og alvorlige skader – og de som rammes, trenger den støtten de kan få. Det koster heller ikke storsamfunnet så altfor mye å bygge opp slike kollektive fond som naturskadeordningen krever.
En lei sidevirkning av naturskadeordningen er at hvis utbygger gjør noe for å forebygge skader, påfører han seg selv kostnader uten noen utsikt til å spare noe dersom noe skjer. Skadene dekkes jo likevel av naturskadeordningen. Dette vet kommunen, samtidig som den også har kostnader ved å nekte byggetillatelse. Kan hende velger folk, for ikke å snakke om bedrifter, å bygge ut i en annen kommune, med de tapene det innebærer. Da er det bedre å gi tillatelse og sende regningen til Naturskadefondet eller Naturskadepoolen dersom ulykken skulle være ute.
 
Statlig dilemma
De statlige organene som skal forvalte naturskadeordningen har et dilemma. De kan ikke overta areal-planleggingen i kommunene, for god planlegging krever at all tilgjengelig informasjon vurderes i lys av lokale forhold og behov i hver enkelt sak. Det ligger langt utenfor hva statlige organer har kapasitet til. Men den lokale vurderingen i kommunen er altså gjenstand for de forventningene de har om statlige støtteordninger, og for staten er det umulig å skille mellom hensynet til lokale forhold og hensynet til disse støtteordningene når kommunen trekker sin konklusjon.
 
Det er dessverre lite som tyder på at dette dilemmaet har gitt representanter for Stortinget og regjeringen særlig hodebry. De mener tilsynelatende å ha funnet løsningen ved å be kommunene ikke påføre dem noe slikt dilemma. På den måten unngår de å granske seg selv. Det er lett å se at fristelsen til det er stor, blant annet fordi minst tre departementer – Miljøverndepartementet, Justisdepartementet og Olje- og energidepartementet – er tildelt helt sentrale roller i forebygging av naturulykker her i landet.
 
Liten økonomisk risiko
Resultatet er at det blir forsikringsselskapenes jobb å peke på hvilket problem vi står overfor. Så langt ser det ut til at de har snakket for døve ører. Når man i dag hører om det statlige ansvaret for naturskader og forebygging, legges det heller vekt på de gode sidene ved naturskadeordningen i Norge. Eventuelle mangler ved statens innsats knytter seg til kartlegging av risiko, koordinering av katastrofe-håndtering og varslingstjenester. Det er utmerket at det legges vekt på å bedre dette, men det er dårlige nyheter for forsikringsbransjen.
 
Nettopp på grunn av naturskadeordningen kan de som er utsatt for risiko, konsentrere seg om farene for liv og helse, fordi den økonomiske risikoen er så liten. God varsling og effektiv krisehåndtering retter seg først og fremst mot å få folk ut av risikoutsatt, områder i tide og redde liv. Jo bedre disse systemene er, desto lettere er det for dem som er utsatte å skille risikoen for liv og helse fra den økonomiske risikoen. Hus og hjem kan man jo ikke flytte på kort varsel. Jo bedre staten lykkes i å ivareta det de selv mener er deres ansvar, desto større blir altså problemet.
 
Hvis resultatet er større økonomisk skade og færre omkomne eller skadde, er det kanskje vel og bra. Men med mindre tanke for økonomiske tap er det heller ikke utenkelig at også liv og helse blir mer utsatt. Dessverre finnes det eksempler på det også her til lands. Det beste var om staten ble seg sitt fulle ansvar bevisst, og ivaretok hensynet både til økonomisk og helsemessig risiko ved naturskader.
 
Ansvaret for forebygging av naturskade

DRAMATISK. I mars 2008 raste en fjellvegg i Ålesund og traff en boligblokk. Fem mennesker omkom. Foto: June R. Johansen

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Magasinet Klima nummer 4, 2012