CICERO - Center for International Climate Research
NO
Meny
TOPICS
Energy Food and forests Climate finance Local Solutions China The Arctic ​International Climate Policy

Kronikk: Myndighetene må på banen

Climate news - News and opinions about climate science

Published 02.04.2007

De forventede gevinstene for private investorer ved utvikling av klimavennlig teknologi er ikke overbevisende. For å sikre forskning og utvikling må myndighetene derfor betale, mener Knut H. Alfsen, som i denne artikkelen også foreslår en internasjonal teknologiavtale.

Vi har nettopp fått den fjerde rapporten fra Arbeidsgruppe 1 i FNs klimapanel som bekrefter at klimaendringene skjer, at de er overveiende menneskeskapte, og at de er bekymringsfulle. Stern-rapporten som kom i fjor høst poengterte at følgene av en temperaturøkning på over 2-3 grader vil være dramatiske.
 
Kyoto-protokollens første forpliktelsesperiode varer fra 2008 til 2012, men denne protokollen vil alene gjøre lite for å bremse utslippene av drivhusgasser. Man risikerer til og med at den ikke engang vil oppfylle de beskjedne målsettingene den har. EUs mål om å unngå en temperaturøkning som er høyere enn 2 grader fra før-industrielt nivå er derfor sannsynligvis allerede utenfor rekkevidde.

Ny teknologi

Hvis vi skal bremse utslippene slik at vi unngår en større temperaturøkning enn 2-3 grader, vil en moderat omlegning av dagens livsstil langt fra være nok. Det trengs en storstilt teknologiomlegging til nær utslippsfrie løsninger, særlig i energi- og transportsektorene, og dette bør skje raskt. Gitt fortsatt vekst i land som Kina og India vil det, i de kommende tiårene, bli bygget mer infrastruktur i byer enn det noen gang har blitt bygget i menneskets historie. Det samme vil sannsynligvis gjelde for kraftstasjoner og biler. Hvordan denne infrastrukturen blir bygget, kommer til å ha stor betydning for framtidige klimagassutslipp og kostnadene ved å redusere disse utslippene i tiårene framover.
 
For at Kina og India skal implementere klimavennlig teknologi, må vi gjøre slik teknologi relativt billig. Til dette trengs det forskning og utvikling i stor skala, både for å finne helt nye løsninger og for å forbedre de løsningene som finnes slik at utviklingsland har råd til dem. Når disse løsningene er utviklet, må man så gå i gang med å sikre at de bli implementert. Nå vil det være slik at uansett hvor mye forskning og utvikling som blir gjennomført, vil disse løsningene koste mer enn eksisterende løsninger basert på fossile brensler. Derfor trenger man rammevilkår (kvotehandel eller utslippsavgifter) som kan sikre at de mest klimavennlige løsningene blir brukt. Kyoto-protokollen kan kanskje bli sett på som et lite steg i denne retningen. Men denne protokollen og andre slike avtaler er ikke tilstrekkelige for å sikre utviklingen av ny teknologi.

Store kostnader

Private investeringer i forskning og utvikling er motivert av hvilke prisforventninger man har til teknologien når den har nådd et kommersielt stadium. Et stort problem her er at det er regjeringer som vil kontrollere prisen på utslippene. Dette skjer enten ved at man bestemmer et antall kvoter under et kvotehandelsregime, eller mer direkte ved at man bestemmer et avgiftsnivå på utslipp. Uansett vil myndighetene sannsynligvis balansere kostnadene ved utslippsreduksjoner med de forventede gevinstene det vil innebære.
 
Hvis (og det er et stort hvis) myndighetene kan få private investorer til å ta på seg investeringskostnadene ved å utvikle ny klimavennlig teknologi ved, for eksempel, å love en høy pris på klimagassutslipp i framtida, vil myndighetene likevel ha alle insentiver til å senke utslippsprisen når den nye teknologien er gjort tilgjengelig. Det er nemlig normalt mye billigere å ta i bruk teknologi som er utviklet enn å utvikle slik teknologi. Vi har derfor det man noen ganger kaller en ”dynamisk inkonsistens” mellom private investeringskostnader og myndighetenes kontroll over tilbakebetalingen til investorene (Montgomery og Smith, 2005). Private aktører vil derfor ikke stole på myndighetenes løfter og vil derfor være svært forsiktige med å gjøre store investeringer basert på disse.
 
Løsningen på dette dilemmaet er enkel: Myndighetene må selv betale for den nødvendige forskningen og utviklingen.
 
Når det gjelder å sikre implementeringen av allerede eksisterende teknologi, endres imidlertid myndighetenes rolle. Normalt bør de ikke subsidiere driftskostnadene av klimavennlig teknologi. I stedet bør de innføre et rammeverk, for eksempel i form av et kvotehandelssystem, eller ved å introdusere klimagassavgifter, slik at de foretrukne teknologiske løsningene er lønnsomme alternativer i markedet.

Lavthengende frukt

Teknologiutvikling er dyrt, og argumentet vi noen ganger hører er at vi i industrialiserte land bør vente, og i stedet konsentrere oss om ”å plukke lavthengende frukt”, altså først gjennomføre de utslippsreduksjonene som koster minst. Dette vil sannsynligvis bety kjøp av CDM-kvoter fra utviklingsland.
 
Argumentet om lavthengende frukt er svakt, av to grunner: Den første er at vi har hastverk. Hvis vi venter for lenge med å utvikle løsninger som man har råd til å gjennomføre, vil det bli langt dyrere å redusere framtidige utslipp.
 
Den andre årsaken er at vi, metaforisk sagt, vil måtte komme til å plukke alle fruktene. For å nå annen frukt enn den som henger lavt vil vi trenge en stige, og denne tar det tid å bygge. For at vi skal kunne begynne å plukke den høythengende frukten når den lavthengende er blitt plukket, må vi begynne å bygge stigen nå.

Todelt oppgave

Vi har to utfordringer: Vi må utvikle ny teknologi, og vi må sørge for at den blir implementert. Dette vil kreve to typer verktøy: Offentlig støtte til forskning og utvikling, og en ”riktig pris” på klimagassutslipp. Denne todeltheten bør også, ideelt sett, bli gjenspeilet i internasjonal klimapolitikk. Når Kyoto-perioden avsluttes i 2012, bør et kvotehandelsregime slik det er introdusert i Kyoto-protokollen bli supplert med en teknologiavtale for de som ønsker det. Tidshorisonten bør være lang (kanskje 20 år). Finansiering og andre mål i avtalen bør være kontrollerbare, og kanskje kan det være en idé å opprette et ”sentralt forskningsråd” eller et Verdensbankliknende organ i denne forbindelsen. Partene til avtalen kan bringe ressurser til ”rådet”, som så kvalitetssikrer og koordinerer forslag til prosjekter. Deltakerne kan få en proporsjonell andel av ressursene tilbake i form av forskningskontrakter, testfasiliteter etc. Forsknings- og utviklingsgruppene bør likevel være internasjonalt sammensatt slik at en sikrer overføringer av kunnskap og teknologi mellom partene.
 
Teknologiavtalen bør sikre langsiktig offentlig finansiering av forskning, utvikling og testing av nøkkelteknologier, med fokus på deltakerlandenes ønsker og komparative fortrinn. Jeg tror at en slik forsknings- og utviklingsbasert avtale skulle ha gode sjanser til å være selvforsterkende. Den ville også sannsynligvis være attraktiv for land som ikke er blant kjernen av de industrialiserte landene. Et slikt samarbeid vil kunne trekke til seg deltakere som er interesserte i a) energisikkerhet og klimafordeler, b) et samarbeid om forskning og teknologi, og c) økt konkurransedyktighet og handelstilgang innen et fremtidig klimamarked.
 
For å oppsummere: En viktig del av løsningen på klimaproblemet er å erkjenne at offentlige midler er svært viktige: Disse vil måtte finansiere en stor del av forskningen og utviklingen av ny klimavennlig teknologi. Årsaken til dette er at myndighetene, som bestemmer framtidige priser på klimagassutslipp, vanskelig kan overbevise private investorers om at de vil få tilstrekkelig tilbakebetalt for eventuelle investeringer i ny klimateknologi. Offentlige subsidier til teknologiutvikling, samt lovfestede teknologistandarder og utslippsmål for framtida, er derfor nødvendige tillegg til et kvotehandelsregime.
 
Oversatt av Silje Pileberg
Kronikk:  Myndighetene må på banen

Figuren er hentet fra Stern-rapporten (Stern, 2007) og viser hvilke utslipps-reduksjoner det vil innebære, for rike og fattige land, hvis man skal stabilisere konsentrasjonen på 550 ppm CO2-eq. eller lavere ved midten av dette århundret. Stern anbefalte en stabilisering på dette nivået, fordi man da kan unngå de farligste klimaendringene. Dagens nivå er rundt 450 ppm CO2-eq. Den øverste linjen viser utslippene hvis man fortsetter som i dag (BAU – Business As Usual). Venstre akse viser gigatonn CO2–ekvivalenter, det vil si utslipp fra alle klimagasser omregnet til CO2 i utslippsverdi.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Magasinet CICERONE nummer 2, 2007