CICERO - Center for International Climate Research
NO
Meny
TOPICS
Energy Food and forests Climate finance Local Solutions China The Arctic ​International Climate Policy

Climate emission and energy use planning at the local level: Top-down directives and bottom-up response

I prosjektet «Climate emission and energy use planning at the local level: Top-down directives and bottom-up responses» har vi undersøkt hvordan SPR-en har blitt fulgt opp av kommunene gjennom de lokale prosesser og tiltak som retningslinjen har utløst.

 Prosjektet består av flere delstudier med spørreundersøkelser i kommunene, gjennomgang av norske kommunale klima- og energiplaner samt en rekke kommunale casestudier. Prosjektet inneholder også en komparativ studie med Sverige, der man i 2011 fikk en lignende omlegging av plan- og bygningsloven.

Den statlige planretningslinjen fra 2009 kan oppfattes som «myk regulering», siden den kun er retningsgivende og ikke følges opp av sanksjoner eller i særlig grad støttes av insentiver eller annen bindende lovgivning. Slike «myke» virkemidler i form av frivillige avtaler, informasjonstiltak, merking av varer og appeller til produsenter og forbrukere har fått økende oppslutning i europeisk miljø- og klimapolitikk de siste tiårene. Men tross sin popularitet er det mye uklarhet rundt hva som faktisk kan oppnås gjennom anvendelsen av slike virkemidler.


Liten effekt på klimaarbeidet

Vi betrakter SPR-en som et slikt «mykt» virkemiddel siden den verken er juridisk bindende eller er fulgt av særlig mange andre tiltak for å støtte lokalt klima- og energiarbeid. Vår studie stiller spørsmålet om hvilken virkning planretningslinjen kan ha på kommunenes klimaarbeid, og da særlig i forhold til den ambisiøse målsettingen om at kommunene skal «gå foran.» Våre funn tyder på at den statlige planretningslinjen i liten grad har hatt effekt på kommunes arbeid med klima og energi.

Allerede klimaengasjerte kommuner hadde tatt fatt på arbeidet lenge før retningslinjen kom. De bruker stort sett sitt klima- og energiengasjement som et ledd i en større strategi om å markedsføre sin kommune som miljøvennlig for å støtte opp under lokal næringsutvikling eller lokal identitet.

For andre mer «normale» kommuner fikk planretningslinjen beskjedne resultater. Flere manglet kapasitet til å følge opp en klima- og energiplan, ja noen sågar til å få den utarbeidet eller vedtatt.

Vi fant imidlertid i noen av disse kommunene tegn til at arbeidet med klimaplaner i kjølvannet av planretningslinjen hadde utløst en økt bevissthet rundt sammenhengen mellom allerede viktige fokusområder for kommunen og klima- og energispørsmål.

Dette gjaldt for eksempel kommunalt enøk-arbeid, allerede vedtatte fortettingsstrategier samt satsing på bioenergi eller naturgass. Ved å sette søkelyset på sammenhengen mellom planarbeidet og slike lokale prioriteringer, kan klima- og energifeltet sterkere komme opp på den politiske dagsorden.

På sikt er det mulig at et mer aktivt engasjement kan utløses. Det er likevel tvilsomt om man i fraværet av videre insentiver eller mer bindende lovgivning vil kunne utløse dette potensialet.


Organisering og engasjement gir resultater

Studiene våre peker klart mot at organisering og engasjement er de viktigste påvirkningsfaktorene for kommunenes arbeid med klima- og energispørsmål. Vi ser at kommuner som allerede har et godt organisert klima- og energiarbeid og et varig fokus på dette arbeidets verdi oppnår resultater. Det er imidlertid vanskelig å se at et solid institusjonalisert klimaarbeid kommer som et resultat av den statlige planretningslinjen.

Godt institusjonalisert klima- og energiarbeid på kommunalt nivå utløses stort sett av en kombinasjon av ildsjelers engasjement og lokale næringsmessige fordeler knyttet til en slik satsing.

Selv om en del mindre aktive kommuner kan ha blitt mer oppmerksomme på mulighetene for å engasjere seg mer i lokalt klima- og energiarbeid i kjølvannet av arbeidet med klima- og energiplaner, peker våre resultater mot at den typen «myk politikk» som planretningslinjen representerer må følges av hardere virkemidler som insentiver eller klare lovpålegg for å få til lokalt engasjement utover det som allerede eksisterer hos noen få svært engasjerte og handlekraftige kommuner.