CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
klimafinans Lokale løsninger Energi Kina Internasjonal klimapolitikk Arktis Mat og skog
har du noen gang møtt en klimaskeptiker og blitt svar skyldig? les denne saken.

har du noen gang møtt en klimaskeptiker og blitt svar skyldig? les denne saken.

15 myter om klimaendringer

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 31.08.2012

Mangt blir sagt om klimaendringer. Her er 15 feilaktige påstander om klima og hvordan forskerne svarer på de.

Dette er en bearbeidet versjon av et brev CICERO og Bjerknessenteret skrev til rektorer ved norske skoler, høyskoler og universiteter høsten 2012 som et tilsvar til klimaskeptiske påstander.

Påstand:
Forskerne er uenige om hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte

FNs klimapanel vurderer all vitenskapelig kunnskap om de faktorene som påvirker klimaet – og ikke bare de menneskeskapte faktorene. Panelet har lenge, siden 2001, konkludert at “mesteparten av oppvarmingen observert over de siste 50 årene kan tilskrives menneskelige aktiviteter.” Konklusjonen har fått tilslutning fra mange uavhengige forskningsorganisasjoner. Den viktigste innvendingen fra minoriteten som ikke er enig, er at naturlige faktorer kan spille en større rolle enn panelet mener. Så godt som ingen forskere benekter at mennesket kan påvirke klimaet. Dekningen av klimadebatten i media kan derimot gi et feilaktig inntrykk av hvor stor uenighet er. For eksempel viste en amerikansk undersøkelse at 53 prosent av artiklene i de største avisene ga omtrent like stor plass til synet at mennesker bidrar til globale klimaendringer som til synet at klimaendringer er et resultat av naturlige variasjoner.

Påstand:
Klimaet har alltid endret seg, og siden variasjoner er naturlige trenger vi ikke bekymre oss for dem.

Det er riktig at klimaet alltid har endret seg. Vi vet også mye om hva som har forårsaket disse endringene (blant annet regelmessige variasjoner i jordas avstand fra sola). Men at det tidligere har skjedd store naturlige klimaendringer betyr ikke at vi ikke trenger å bekymre oss for menneskeskapte klimaendinger. For det første hadde også fortidens naturlige klimaendringer store og alvorlige konsekvenser. For eksempel er det trolig at Mayaindianernes sivilisasjon gikk under på grunn av klimaendringer (tørke). For det andre er vi tilpasset det klimaet vi har levd i de siste århundrene. Klimaendringer vil kunne medføre smertefulle og kostbare tilpasninger, og vil også kunne ha store konsekvenser for jordas økosystemer. Naturlige endringer kan vi selvsagt ikke gjøre annet enn å akseptere og lære å leve med - men menneskeskapte klimaendringer kan vi redusere.

Påstand:
Menneskeskapte klimaendringer er kanskje et problem, men det er et problem vi ikke trenger å bekymre oss for på lang tid.

Klimaendringene vil riktignok være mer alvorlige jo lengre fram i tid vi ser, men de finner sted allerede. Den globale gjennomsnittstemperaturen har steget med 0,6 grader de siste 150 år. Temperaturen i Arktis har steget nesten dobbelt så raskt. Endringene kan komme til å skje betydelig raskere i framtida, og de vil være irreversible. Det er i tillegg viktig å være klar over at klimagassene vi slipper ut i dag vil forbli i atmosfæren i opp til flere hundre år, og at klimaet vil fortsette å endre seg lenge etter vi har kuttet utslippene. Derfor er det for sent med tiltak når alvorlige klimaendringer viser seg.

Påstand:
De naturlige variasjoner er fortsatt den dominerende faktor i vår tids klimaendringer.

En stor mengde vitenskapelige studier av naturlige klimaendringer, også fra de aller siste årene, har ikke funnet belegg for at naturlige endringer kan forklare en vesentlig del av oppvarmingen. Disse studiene er basert både på klimamodeller og på observasjoner.

Naturlige klimavariasjoner er et omfattende tema i klimaforskningen og derfor også for Klimapanelet, som omtaler disse vel så mye som menneskeskapte endringer

Varmemengden på kloden kan kun endres ved at balansen mellom solinnstråling og varmestrålingen tilbake til verdensrommet forstyrres. Det er mange grundige vitenskapelige studier av de mulige naturlige og menneskeskapte faktorene som kan forstyrre denne balansen, som for eksempel endring i solaktivitet, partikler og drivhusgasser i atmosfæren, og endret forhold mellom absorbert og reflektert stråling ved jordens overflate (se for eksempel: Huber and Knutti 2012; Skeie et al. 2011; Swanson et al. 2009).

De konkluderer med at naturlige variasjoner har hatt liten betydning for oppvarmingen de siste 50 årene.

Naturlige klimavariasjoner er et omfattende tema i klimaforskningen og derfor også for Klimapanelet, som omtaler disse vel så mye som menneskeskapte endringer. Når Klimapanelets hovedkonklusjon er at det er svært sannsynlig at det meste (mer enn halvparten) av oppvarmingen er menneskeskapt, åpner det for at naturlige klimavariasjoner kan forklare en del av oppvarmingen, men ikke at naturlige klimavariasjoner er en dominerende faktor

  • Gilett et al. 2012
  • Gleckler et al 2012
  • DelSole et al. 2011
  • Huber and Nutti 2011
  • Jones and Stott 2011
  • Wu et al 2011
  • Swanson et al. 2009

 

Påstand:
CO2 har ikke hatt en dominerende rolle for klodens temperaturutvikling de siste 10-11 000 år.

Det er ikke vitenskapelig belegg for at CO2 har spilt en dominerende rolle for klodens temperaturutvikling etter siste istid (de siste 10-11 000 år), med unntak av årene etter industrialiseringen, dvs. etter ca. 1850. De siste 10 000 år før industrialiseringen økte CO2-nivået i atmosfæren med bare 20-30 ppm (parts per million), mens det etter industrialiseringen har økt med mer enn 100 ppm.

Det er en selvfølge at det også er andre faktorer som påvirker klimaet enn CO2. I perioder kan disse ha større effekt enn CO2-økningen. Klimaforskningen studerer alle disse faktorene, enten de er menneskeskapte eller naturlige. Varmeperioden i tidlig holocene (for 6-7000 år siden) kan for eksempel forklares med astronomiske forhold (variasjoner i helningen på jordaksen og forflytning av posisjon på jordbanen i de forskjellige årstider).

Årsakene til den kjølige perioden på 1600-1800-tallet er fortsatt uklare. Et nylig utkommet arbeid (Miller et al. 2012) påpeker imidlertid sammen med flere andre arbeider at høy vulkanaktivitet kan være et bidrag til redusert temperatur på den nordlige halvkule i denne perioden. I tillegg har trolig endringer i solaktiviteten spilt inn i de kaldeste periodene.

Påstand:
De globale temperaturmålingene kan være feil fordi det er langt færre målestasjoner nå enn for noen år siden. Stasjonene som er nedlagt, målte lavere temperaturer enn de som er beholdt.

På tross av at satellittmålinger av bakketemperatur, som vi har hatt siden 1979, er helt uavhengig av direkte temperaturmålinger ved bakken, viser de to målemetodene sammenfallende utvikling siden 1979. Dersom temperaturutviklingen over de siste tretti årene skulle skyldes endring i stasjonsdekningen, ville satellittmålingene brutt med stasjonsmålingene, noe som ikke har skjedd. En rekke vitenskapelige studier viser at det ikke er metodiske målefeil i de bakkebaserte måleseriene.

En rekke vitenskapelige studier viser at det ikke er metodiske målefeil i de bakkebaserte måleseriene.

De globale temperaturmålingene er også testet av forskere som er uavhengige av statlige institusjoner. Det siste eksempelet på dette er professor Richard Muller som satte opp et team av forskere ved University of California, Berkeley (BEST - Berkeley Earth Surface Temperatures).

Over to år samlet denne gruppen fem ganger så mange måledata som NOAA, Hadley-senteret og NASA GISS. Temperaturkurven fra BEST, som ble publisert på nett høsten 2011, sammenfaller med de tre globale temperaturkurvene (Rohde et al. 2011).

Muller har tidligere vært kritisk til de globale temperaturdata og til menneskeskapte klimaendringer, men har latt seg overbevise av sine egne data. I en kronikk (juli 2012) i New York Times fastslår han at den globale oppvarmingen er reell, at hastigheten på oppvarmingen er riktig, og at det meste av oppvarmingen er menneskeskapt (Muller 2012)

Påstand:
Klimamodellene har bommet totalt. Noe vesentlig må være galt i klimamodellene og/eller i forståelse av karbonkretsløpet.

Tidligere klimamodeller var ganske enkle sammenlignet med dagens modeller både fordi vi nå har langt bedre forståelse av klimasystemet - og langt flere av klimaprosessene derfor kan beregnes i modellene - og fordi dagens regnemaskiner er mange tusen ganger raskere.

Likevel gav tidlige modeller veldig gode estimater av fremtidens klima: den observerte oppvarmingen siden den gang ligger innenfor det som var ytterpunktene i modellestimatene fra for eksempel 1988.

Klimapanelet i 1990 traff godt med sine klimafremskrivninger

I IPCC sin første hovedrapport fra 1990 ble det utarbeidet fire forskjellige utslippsscenarioer, og det ble valgt tre forskjellige klimafølsomheter som ble lagt inn i modellene. Altså ble det utarbeidet i alt 12 forskjellige klimascenarioer for Klimapanelets første hovedrapport.

Det har vist seg i ettertid at utslippsscenarioene av klimagasser som ble lagt inn i modellene den gangen var for høye i forhold til de senere observerte verdiene. En fikk etter hvert politisk begrensninger på utslippene av KFK-gasser for å hindre ozon-nedbrytning (KFK-gasser, som ble brukt i kjøleskap, er svært kraftige klimagasser), og CO2 utslippene ble kraftig reduserte da Sovjetunionen kollapset i 1990.

Det var også et stort vulkanutbrudd i 1991 (Pinatubo) som reduserte temperaturen betraktelig i et par år. Når man tar hensyn til alt dette må man kunne si at Klimapanelet i 1990 traff godt med sine klimafremskrivninger, på tross av at kunnskapen om klimasystemet var langt dårligere enn i dag og regnemaskinene mye saktere (ScepticalScience 2011; Rahmstorf et al. 2007).

Påstand:
ENSO-variasjonene ikke tatt med i IPCCs teorier eller i deres klimaberegninger.

Det finnes betydelig og omfattende forskning på dette vær/klimafenomenet, som selvfølgelig blir inkludert i klimapanelets sammenstillinger av den forskningsbaserte kunnskapen. ENSO er inkludert både når det gjelder observasjoner, teorier og klimaberegninger.

Siden ENSO varierer relativt raskt i klimasammenheng, har ikke klimamodellene alltid vært gode til å simulere dette fenomenet, til tross for at fysikken har vært representert. Det betyr at de globale sirkulasjonsmodellene som har vært brukt for å beregne fortidens og mulig framtidig klima, genererer ENSO, som en naturlig forekommende vær/klimavariasjon. Og mange av de nyeste klimamodellene simulerer ENSO godt (Guilardi et al., 2012)

Klimapanelet utga høsten 2011 en omfattende og svært grundig spesialrapport av den eksisterende forskningsbaserte kunnskapen om hyppigheten av, og årsaken til, ekstreme værhendelser og effekter på natur og samfunn. Der er også ENSO fyldig adressert (Field et al. 2012).

Påstand:
Klimagassenes fingeravtrykk er ikke påvist.

Observasjonene/målingene viser at stratosfæren avkjøles i samsvar med teorien om at økningen i drivhusgasser er årsaken til oppvarmingen. Observasjonene viser også klart at troposfæren varmes opp over hele jordkloden. Den gjennomsnittlige målte oppvarmingen av troposfæren er imidlertid ikke så stor som det modellene tilsier, særlig over tropene (fra 30° sør til 30° nord). Det meste av fingeravtrykket etter klimagassene er derfor påvist med målinger.

Det er fysiske årsaker til at den nedre del av atmosfæren (troposfæren) vil varmes opp og den øvre (stratosfæren) avkjøles når drivhusgassene er årsaken til oppvarmingen. Dersom for eksempel solen er årsaken til oppvarmingen vil atmosfæren varmes opp jevnt fra bunn til topp.

Påstand:
Vi bør slutte å engste oss for global oppvarming, men heller forberede oss på å takle en naturlig avkjøling de kommende tiår.

Det er ikke grunnlag i vitenskapelige studier for å hevde at vi må forberede oss på en naturlig avkjøling de kommende år. Maksimum solaktivitet har vært høy i en lengre periode, men det er tegn som tyder på at maksimum i den pågående syklus og de følgende kan bli lavere.

Den delen av de siste 100 års oppvarming som kan tilskrives solvariasjoner er anslått å være ca. 0.1 grader.

Selv om solaktiviteten skulle reduseres til det lave nivået den var på under det såkalte Maunder minimum på 1600-1700-tallet, viser vitenskapelige beregninger at det kun vil redusere temperaturen med 0,1-0,3 °C (Feulner og Ramsthorf, 2010; Jones et al. 2012), og godt under det som er forventet temperaturøkning fra økning i drivhusgasser (2-4 grader i dette hundreåret).

Den delen av de siste 100 års oppvarming som kan tilskrives solvariasjoner er anslått å være ca. 0.1 grader. Mange vitenskapelige publikasjoner viser at solinnstrålingen økte fram til ca. 1950, deretter avtok den litt for så å øke fram til ca. 1975. Senere har det ikke vært noen endring før en mulig reduksjon som eventuelt begynte for et par år siden (vi trenger noen år til med observasjoner før denne reduksjonen kan fastslås). Samtidig med at solinnstrålingen har flatet ut har oppvarmingen skutt i været.

Påstand: Norge slipper ut bare to promille av klimagassene i verden og vi kan derfor ikke løse klimaproblemet.

Det er riktig at Norge står for en veldig liten del av verdens samlede utslipp av klimagasser. Men siden vi også utgjør bare en veldig liten del av verdens befolkning, er utslippene per innbygger dobbelt så høye som verdensgjennomsnittet. Med høye utslipp, en stor olje- og gassektor, og en solid økonomi mener mange at vi har både et større ansvar for klimaproblemet og bedre muligheter enn de fleste andre land til å gjøre noe med det. Likevel er det riktig at det hjelper lite om Norge kutter sine utslipp alene. Vi må ha internasjonale avtaler dersom vi skal klare å løse klimaproblemet. Men før vi har klart å få med alle andre land kan Norge og andre rike land gå foran og både sette et godt eksempel ved å vise at det er mulig å kutte utslippene, og utvikle klimavennlig teknologi som også andre land kan nyte godt av. Det kan gjøre det lettere for dem å gå med på å redusere sine egne utslipp.

Påstand:
Klimagassene utgjør bare 0,04 prosent av atmosfæren og kan derfor ikke forårsake klimaproblemer.

Det er riktig at konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren ikke er mer enn rundt 0,04 prosent. Derimot er det feil å tro at det skulle bety at CO2 (og de andre klimagassene) ikke kan ha betydning for klimaet. Det er nemlig disse gassene som er avgjørende hvor mye mer av varmestrålingen fra jordoverflata som blir tatt opp og sendt ut igjen, og dermed bidrar til å varme opp jorda. En enkel illustrasjon er at du ville neppe ha drukket en halvliter vann som var tilsatt kun 0,2 gram arsenikk (dvs. en konsentrasjon på 0,04 prosent arsenikk). Et stoff kan være virkningsfullt selv om konsentrasjonen er liten. Dette er det full vitenskapelig enighet om.

Påstand:
De menneskeskapte utslippene av CO2 tilsvarer bare fem prosent av de naturlige utslippene og kan derfor ikke forårsake klimaproblemer.

Igjen er tallene riktige, men betydningen de tillegges er feil på grunn av et ufullstendig perspektiv. Naturen slipper hvert år ut rundt tjue ganger så mye CO2 som det vi gjør. Disse naturlige utslippene stammer for det meste fra ånding og forråtning fra planter og dyr, og fra havene. Det som er avgjørende er at de naturlige utslippene også blir tatt opp igjen i naturen. De inngår i et naturlig kretsløp. De menneskeskapte utslippene kommer på toppen av de naturlige, og naturen klarer ikke å ta opp alle våre utslipp. Hvert år blir derfor rundt halvparten av våre utslipp værende igjen i atmosfæren, og hoper seg opp fra år til år. Følgen er at innholdet av CO2 i atmosfæren har vokst med omtrent 35 prosent på rundt 150 år. En god sammenligning er hva som skjer med et statsbudsjett i ubalanse. Hvis du har 100 milliarder i inntekter og 100 milliarder i utgifter er budsjettet i balanse. Hvis du øker utgiftene med bare fem milliarder høres det kanskje ikke så mye ut. Men du vil få et stort problem hvis utgiftene er fem milliarder høyere enn inntektene hvert eneste år i lang tid.

Påstand:
Forskerne kan ikke en gang fortelle oss hvordan været blir i morgen – hvordan kan de da fortelle oss hvordan det vil bli om hundre år?

Det er stor forskjell på hva vi kan si med sikkerhet om været på kort sikt og været på lang sikt (som er det vi kaller klima). For eksempel ville du kanskje ikke våget å satse penger på at det vil bli varmere i morgen enn det er i dag. Derimot ville du kanskje vært villig til å sette tusen kroner på at temperaturen i Oslo vil være høyere 15. juli enn 15. januar neste år? Forskjellen er at mens været kan variere mye fra dag til dag, har det likevel regelmessige sesongvariasjoner over lengre tidsrom. Disse variasjonene bestemmes av strålingen inn til jorda. Vi vet at det økte innholdet av klimagasser i atmosfæren vil føre til at mer av varmestrålingen som går ut fra jorda vil bli tatt opp og sendt ut igjen i atmosfæren, og da vil jorda bli varmere.

Påstand:
Det er for dyrt å gjøre noe med klimaproblemene – og det finnes bedre ting vi kan bruke pengene på.

Det finnes mange billige klimatiltak. Miljødirektoratet har for eksempel beregnet at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å kutte norske utslipp med nesten ti millioner tonn CO2 ved å fange CO2-utslippene fra gasskraftverk, og bruke gassen til økt oljeutvinning. Når vi tar i bruk klimavennlige løsninger, og de som slipper ut klimagasser blir nødt til å betale for det, vil kunnskapen om og investeringene i klimavennlig teknologi øke. Det vil gjøre det billigere å kutte utslippene i neste omgang. Slike tiltak kan også by på nye økonomiske muligheter og skape arbeidsplasser. Selvsagt finnes det også mange andre gode formål vi kan bruke pengene på. Men det er ikke alltid en motsetning mellom å bruke penger på klimatiltak og på andre gode tiltak: For eksempel kan vi unngå at fattigdommen blir forverret dersom vi reduserer klimaendringene – siden vi da kan unngå at økt tørke og flom ødelegger avlinger, og resulterer i tapte inntekter for allerede fattige mennesker. Det er heller ikke riktig å framstille det som om vi må velge mellom å bruke penger på klima eller på andre tiltak. Vi har råd til å håndtere flere problemer samtidig.