CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
klimafinans Lokale løsninger Energi Kina Internasjonal klimapolitikk Arktis Mat og skog

Politikken som ingen kunne målsette

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 16.02.2015

Utslipp på 1989-nivå innen 2000, 40 prosent kutt av referansebanen innen 2020, 40 prosent kutt sammen med EU innen 2030. Det har ikke manglet på mål fra norske politikere de siste 20 årene. Samtidig er målene så godt pakket inn at det ikke er lett å vite om de blir nådd eller ikke.


Ifølge Kyoto-avtalen skulle Norges utslipp i perioden 2008-2012 ikke ligge mer enn én prosent over 1990-nivå. I 2008 bestemte Stortinget med klimaforliket at protokolllen ikke bare skulle oppfylles, men overoppfylles.

Hvorfor stoppe ved én prosent når du kan si ti?

Norge opprettholdt sine forpliktelser overfor protokollen uten kvotekjøp. Men for å overoppfylle den kjøpte vi 21,5 millioner kvoter. Mange takk til Finandsdepartementet: «Departementet har dermed gjennomført de kjøpene som er nødvendige for at Norge skal overoppfylle målet», som det står i Statsbudsjettet 2014.

Det var riktignok planen hele tiden at de ekstra prosentene skulle gjøres ved hjelp av «utslippsreduserende tiltak i andre land, i hovedsak i utviklingsland», men all den tid både nasjonale og internasjonale utslipp fortsatte å øke, kan det være vanskelig å vite om vi hadde oppnådd noe som helst.

­— Hovedutfordringen med dagens klimapolitikk er at utslippene fortsetter å øke uavhengig av våre vedtatte klimamål, sier Nina Jensen generalsekretær i miljøorganisasjonen WWF-Norge.

­— Politikerne må slutte å bruke klimasaken som en salderingspost for politisk spillmakeri, sier hun.

Vi er nå inne i Kyotoprotokollens andre forpliktelsesperiode, som går ut i 2020. Innen da har vi forpliktet oss til å kutte 30 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Dette betyr i praksis at Norge har ansvar for å kutte 11-12 millioner tonn CO2 i året fram til 2020. Det høres voldsomt ut. Men kvoter er redningen. Staten inngikk i 2013 avtale om kjøp av inntil 30 millioner klimakvoter for den andre Kyoto-perioden fra FN-godkjente prosjekter.

Galt å kjøpe seg fri

Alle som har vært på taxfree-handel vet at kvoten er viktig for nordmenn. Også ved kjøp av klimakvoter er det penger å spare, ifølge klimarådgiver ved Forum for Utvikling og Miljø Arvid Solheim:

— Kjøp av kvoter en måte å få regnskapet til å gå opp når vi skal innrapportere utslippene til FNs klimakonvensjon. Og et regnskap som går opp ser jo bra ut. I tillegg sparer vi penger på å gjøre det på den måten, og det er mindre politisk slitasje forbundet med kvoter. Man slipper slitsomme diskusjoner omkring vanskelige tiltak eller reguleringer her hjemme. Diskusjoner som partiene kan miste stemmer på, sier Solheim.

Solheim er i utgangspunktet positiv til at rike land med den grønne utviklingsmekanismen investerer i klimavennlige prosjekter i utviklingsland.

— Samtidig synes jeg det er galt at Norge kjøper seg fri fra å gjennomføre kutt hjemme. Spesielt siden dette er kutt vi uansett må ta, før eller siden, sier Solheim

Intet nytt fra hjemmefronten

Hva skjer egentlig med «hjemme-kuttene»? I 2008 var det tydeligvis ingen som fryktet verken politisk slitasje eller slitsomme diskusjoner. Da vedtok et nesten samlet Storting etter en «skjønnsmessig vurdering» at det var realistisk å kutte 15-17 millioner tonn CO2 ekvivalenter i Norge innen 2020. Dette er de ofte omtalte to tredjedelene som skulle tas innenlands. Disse kuttene var ikke fra 1990-nivå, men sammenlignet med forventede utslippene i 2020 hvis vi ikke gjennomførte ny klimapolitikk.

Om det er på grunn av konfliktsky politikere eller om de skyldes dårlig skjønn i 2008 skal være usagt, men ifølge Miljødirektoratet er vi fortsatt et stykke fra å nå målet klimaforliket satte for 2020. Hvor langt unna vi er avhenger av hvor store vi antar at utslippene er i 2020, den såkalte referansebanen.

Miljødirektoratet antar at de norske klimagassutslippene i 2020 er på 55 millioner tonn, noe som betyr at vi da vil være 8 millioner tonn fra å nå målet. På den annen side ... hva var egentlig målet igjen?

— Dagens mål i klimaforliket er uforståelige for alle andre enn politikere, og i praksis ubrukelige som rettesnor for norsk klimapolitikk, sier Nina Jensen.

Hun peker på at måten målene formuleres på gjør at klimasaken oppleves som fjernt fra enkeltmennesker.

— Vi ser ikke hvordan Norges mål kan være relevante for oss, fordi målene er så relative, sier hun.

Ansvaret for at ingenting blir gjort ligger ikke hos folket, men hos politikerne presiserer Jensen.

— Det er et politisk ansvar å sikre norsk gjennomføringsevne på klimafeltet, og derfor er det Stortinget og regjeringen som har skylden for at vi så langt ikke har strukket til, sier Jensen.

— Det er begge deler, sier Arvid Solheim.

Han vil ikke la folk flest slippe helt unna et delansvar for hvor vi er i dag.

— I fjor marsjerte 300 000 i den store klimamarsjen New York. I Oslo trakk markeringen 500 mennesker på Eidsvolls plass. Det er ikke veldig sterk bekymring blant befolkningen, sier Solheim.

Nytt mål, nye muligheter

Nå er det uansett et nytt mål som er staket ut. Hvem bryr seg egentlig om at en gruppe politikere i 2008 bommet med en håndfull millioner tonn i 2020, når neste store mål er i 2030? Denne gangen skal til og med målene nås uten verken «fiksfakserier» eller «FN-kvoter», skal vi tro Venstre-leder Trine Skei Grande.

Norge skal ganske enkelt ta initiativ til en avtale med EU om felles oppfyllelse av klimamål basert på EUs rammeverk.

I stedet for å kjøpe FN-kvoter skal vi nå redusere utslippene innenfor det europeiske kvotesystemet med 43 prosent sammenlignet med 2005-nivå.

Og i stedet for fiksfakseri skal vi kutte et sted mellom 0 og 40 prosent i ikke-kvotepliktig sektor (basert på BNP per innbygger og justert for kostnadsnivå). Og noen av disse kuttene vil kunne gjennomføres med kvotekjøp (i et omfang som ikke er avklart).

Da gjelder bare ikke å miste målet av synet, så går nok dette bra.