CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
klimafinans Lokale løsninger Energi Kina Internasjonal klimapolitikk Arktis Mat og skog
klimadekningen i Norske aviser er stabil, men handler mest om natur. journalistene kan bli enda bedre på å fortelle historier om hva konsekvensene av klimaendringer blir - økonomisk, politisk, etisk. foto: buskfyb @ flickr

klimadekningen i Norske aviser er stabil, men handler mest om natur. journalistene kan bli enda bedre på å fortelle historier om hva konsekvensene av klimaendringer blir - økonomisk, politisk, etisk. foto: buskfyb @ flickr

Ring oss – vi ringer ikke deg

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 19.04.2016

Klimaforskere som mener de har viktig ekspertise eller gode nyhetssaker allmennheten bør vite om, bør selv ta kontakt med journalistene. De ringer nemlig ikke deg. Det har de ikke tid til.

– Tiltak! Det er når vi begynner å snakke om klimatiltak at klimasaken begynner å bli interessant for mediene. Vi skulle ønske at klimaforskerne var mer aktive i den delen av debatten, sier nyhetsredaktør Espen Løkeland-Stai i Dagsavisen.
­
– Hva gjør redaksjonen selv for å oppsøke disse forskerne?

– Det er dessverre sånn at de fagfolkene som er mest aktive, de som tar kontakt med oss, også er de som oftest kommer på trykk, innrømmer Løkeland-Stai.

Så, det er bare å plukke opp hansken, forskere.
 

Medier + klima = it’s complicated

Klima skiller seg fra nesten all annen journalistikk fordi saksfeltet er så sammensatt. Er det likevel mulig å produsere klimajournalistikk som forskerne kjenner seg igjen i?

Spørsmålet ble stilt av Tekna, teknisk-vitenskapelig forening, en tidlig april-morgen på Litteraturhuset i Oslo. Espen Løkeland-Stai og reporter Astrid Rommetveit fra NRK representerte pressen under møtet. Ingen av de to skyr vanskelige tema som klima, men generelt velger norske medier gjerne enkle løsninger og intuitive konflikter når de dekker et saksområde, mener Tekna.

Forskningen på og kunnskapen om klima er derimot mangefasettert, multi-faglig, tung og fjern fra folket. Fortellingene om klima må ofte forenkles en del, helst et hakk for mye for forskernes smak, for å gjøre de tilgjengelige nok for lesere, seere og lyttere. I tillegg er det vanskelig å drive såkalt balansert journalistikk om klima; du kan ikke bare snakke med en forsker som «tror» på klimaendringene og sette ham opp i mot en som «ikke tror» og vips, ha løst det journalistiske kravet om balansert saksframstilling.

Dialogen mellom media og forskningsmiljøene er ofte preget av journalistens behov for et faglig svar på dramatiske hendelser som kan knyttes til klimaendringer, allmennhetens og politikernes behov for løsningsforslag og forskernes ønske om å formidle kompleksiteten i klimautfordringene (og gjerne også kompleksiteten i selve forskningen).

Hvordan kan vi få en mediedekning av klima som dekker forskernes behov for faglige vinklinger, og som samtidig dekker journalistenes ønske om konkrete svar og dramatiske historier? Det korte svaret er at forskeren og journalisten må komme hverandre mer i møte, stole på hverandre.
 

Mediene spesialiserer seg

– Hva som skjer med klima rent fysisk og hvorfor, det er den lette biten, sier redaktør Espen Løkeland-Stai.

Naturvitenskapen vinner. Her er både journalister og forskere flinke. Check.

– Det er når vi skal lage saker på konsekvenser og tiltak at det blir komplisert. Dessverre! For det er også her, når journalistikken berører følger for ulike næringer, muligheter for teknologiutvikling og så videre, at klimasaken virkelig begynner å bli konkret og spennende, sier han.

Men noe er i ferd med å skje. Journalistene i Norge er i gang med å spesialisere seg, og det hjelper klimasaken.

– Når vi får en klimasak på bordet som handler om for eksempel transport, så setter vi en transportjournalist på saken – i tillegg til klimajournalisten. Når saken handler om klimapolitikk, henter vi på samme vis inn en politisk journalist i tillegg til fagjournalisten, forteller nyhetsredaktøren.

Også Aftenposten og NRK jobber målrettet med å forbedre klimajournalistikken:

– Vi oppretter nå en permanent klimaredaksjon i Bergen som koordinerer alle klimajournalistene i NRK, etter modellen vi brukte når vi dekte klimatoppmøtet i Paris. På denne måten håper vi å skape et sterkere internt klimanettverk, og som en konsekvens en enda bedre klimadekning, sier Astrid Rommetveit som blant annet var med på det suksessrike prosjektet Værmelding 2050 (se YouTube-klipp under). 

Journalister blir gjerne kritisert for å se seg blinde på liv- og læresjangeren, også i klimadekningen. I Norge får ofte miljødebatten et moralistisk preg, der kritikk rettes mot de som faktisk prøver å gjennomføre tiltak. For eksempel har vi sett at fristelsen til å henge ut klimaforskere med mange og lange årlige flyturer eller grønne politikeres taxiturer hjem fra radiointervjuer er blitt for stor.

Hva går vi glipp av når journalistikken henger seg opp i de «lavthengende fruktene» av klimanyheter?

­– Vi snakker altfor lite om klima som et samfunnsproblem. Jeg sier ikke at de individuelle valgene er irrelevante, men de må velges med omhu, advarer Andreas Ytterstad, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Ytterstad forsker på klimadekningen i norske medier. Han sier at mediedekningen i norske papiraviser holder seg stabil. Ikke uventet er de markedsdominerte avisene minst opptatt av klima, men abonnentavisene holder trykket oppe. Klimabarometeret viser dessuten at folk har en økende interesse for saken.
 

By på deg selv!

Forholdene for god mediedekning av klima ligger altså der. Hva kan så forskerne gjøre, annet enn å plukke opp smarttelefonen sin og ringe en journalist?

– Jeg ønsker meg større aksept fra forskerne om å være med på narrativbygging. De må tørre å være med på dramaturgier som passer pressen og folket. Dette er måten vi kan nå ut på, sier Astrid Rommetveit.

Magasinet Grist støtter NRK-journalisten. De har oppsummert forskningen på klimakommunikasjon og laget en ti-punktliste på hva vi alle må gjøre skal vi nå fram med klimabudskap:

  1. Fortell en historie heller enn å ramse opp fakta
  2. Skreddersy budskapet til publikum
  3. Fokuser på løsninger, på tiltak
  4. Snakk om hvordan vi ønsker å bli husket for ettertiden
  5. Snakk med ungene om klima
  6. Ikke skrem folk
  7. Ikke bruk elendige bilder fra offentlige fotodatabaser
  8. Lær av Don Draperne (= de beste PR-folka)
  9. Ikke mist motet selv om du ikke når ut til «alle»
  10. Bare snakk om det!

Rommetveit liker best kontakten de forskerne som ikke gir henne en murstein i retur i sitatsjekken og de som tør å innta et overordnet blikk. Forskere som er villige til å by på seg selv og se stort på det når ut.

– Vi journalister jo skaffe oss dette overblikket. Jeg er sikker på at mange flere forskere enn de som viser det, har dette blikket, sier hun.

Ja visst. De må bare trosse to ting: ryggmargsrefleksen som skriker etter presisjon og redselen for å bli møtt med lavmælt sutring fra kolleger som også verdsetter presisjon, og tørre å bruke det.