CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
klimafinans Lokale løsninger Energi Kina Internasjonal klimapolitikk Arktis Mat og skog
illustrasjon 

illustrasjon 

Togradersgnålet

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 14.10.2014

Uoppnåelig, politisk og upresist. Togradersmålet er omstridt, men er i det minste bedre enn ikke å ha et mål i det hele tatt.

– Togradersmålet er som et boliglån uten nedbetalingsplan. Du vet at det skal betales, men det er ingen krav til når og hvor fort det skal skje, sier Steffen Kallbekken, direktør for CICEP Senter for internasjonal klima- og energipolitikk og forsker ved CICERO.

– Jeg har vært skeptisk til dette målet lenge.

steffen kallbekken, cicep og cicero

Kallbekken forklarer at problemet med langsiktige mål er at det blir lettere å utsette tiltak, og at det blir nærmest et definisjonsspørsmål hvorvidt et land er i rute med utslippskuttene. En kan alltids si at det kommer større kutt senere, uten at en er mer konkret på hva det innebærer.

– Jeg har vært skeptisk til dette målet lenge. Det er praktisk talt umulig å nå og det sier ingenting om når kuttene skal skje eller hva som forventes av kutt på kort sikt.

Kallbekken snur seg mot dataskjermen bak seg og peker på den siste setningen i sammendraget av en artikkel han var med på å skrive i 2005:

«I lys av usikkerhetene knyttet til klimafølsomhet vil et langsiktig mål (slik som togradersmålet som foreslås av Europakommisjonen) gi begrenset veiledning for behovene for utslippskutt på kort sikt.»

Forskere er som alle andre; det er greit å kunne dokumentere at de ikke bare har kastet seg på en trend. I det siste har nemlig noen forskere tatt til orde for å fjerne hele det etter hvert så velkjente «togradersmålet» fra FNs årlige klimaforhandlinger. Spesielt har en kommentarartikkel i tidsskriftet Nature vekket oppmerksomhet.

Uoppnåelig og upraktisk

Togradersmålet er enkelt og visjonært, men det enkle må nå vike for det realistiske, er budskapet til David G. Victor og Charles F. Kennel i kommentaren «Climate Policy: Ditch the 2 °C warming goal». Victor og Kennel anser målet som i praksis uoppnåelig, og de peker på at modellene som sier at det er mulig, har forutsetninger som de anser som «heroiske». Forutsetninger som for eksempel at vi straks får i gang både globalt klimasamarbeid og omfattende karbonfangst og -lagring .

 

I tillegg er målet upraktisk, fordi det ikke sier noe konkret om hva myndigheter bør eller må gjøre. Victor og Kennel peker på at internasjonale politiske mål er mer effektive hvis de oversettes til konkrete handlinger. Som eksempel trekker de fram FNs tusenårsmål, som er brutt ned til åtte mål, 21 delmål og 60 konkrete og målbare indikatorer. Dette gjør det lettere for myndigheter eller organisasjoner å vite hva som er målene for suksess, og dermed også hva de må gjøre for å komme dit, argumenterer forskerne.

Ikke nok med én indikator

Konklusjonen til Victor og Kennel er at ett mål og én indikator for klimaendringer ikke holder. Istedet trengs det et sett av indikatorer som måler de forskjellige påkjenningene som menneskene utsetter klimaet for, og som viser hvilke konsekvenser disse påkjenningene har.

Victor og Kennel peker på atmosfærisk konsentrasjon av klimagasser som én sentral indikator, og de foreslår at verden enes om mål for gjennomsnittlig klimagasskonsentrasjon i 2030 eller 2050. Dette målet må så oversettes til konkrete tiltak for kutt i utslipp. Tallene og tiltakene oppdateres jevnlig, slik at de forskjellige landene fortløpende kan se hvordan de ligger an.

«Politikere må komme seg videre fra togradersmålet, og forskere må hjelpe dem med å forstå hvorfor og hva som skal erstatte det», skriver de.

Omstridt mål

«Togradersmålet», eller som det heteri klimaavtalen fra Cancun «(...) cuts in global greenhouse gas emissions (...) required according to science, and as documented in the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change, with a view to reducing the global greenhouse gas emissions so as to hold the increase in global average temperature below 2 °C above preindustrial levels (...)», handler om en tolkning av hvilken risiko som er forbundet med temperaturendringer.

Målet ble, ifølge artikkelen «History of the 2 °C climate target» av Samuel Randalls, formulert av EU i 1996 og baserte seg på utslippsscenarioene i den andre hovedrapporten fra FNs klimapanel. Det kan imidlertid spores enda lenger tilbake. Både andre og tredje hovedrapport fra Klimapanelet indikerte at to graders oppvarming kan utgjøre en grense, og at dersom denne grensen passeres, kan det bli en kraftig økning i ekstremvær og setter flere sårbare økosystemer i fare. Ingen av rapportene hadde imidlertid konkrete anbefalinger for en grense for temperaturendring.

– Ingen av rapportene til FNs klimapanel forsvarer eller argumenterer eksplisitt for en konkret temperaturgrense

Glen peters, CICERO

Det vitenskapelige grunnlaget for å angi et konkret tippepunkt for når temperaturøkningen blir «farlig», er omdiskutert. «Politikere har behandlet det som et vitenskapelig funn, mens forskere har behandlet det som politikk», skriver Carlo og Julia Jaeger i artikkelen Three views of two degrees. De skriver videre at målet ble til «nærmest ved en tilfeldighet».

Like fullt fant målet om å «begrense oppvarmingen til to grader over førindustrielt nivå» veien til topps i klimaforhandlingene. Først til «The Copenhagen Accord» i 2009 og deretter til klimaavtalen i Cancun i 2010.

– Det var EU og de små øystatene som jobbet for å få formuleringen på plass. Små øystater ønsket opprinnelig en grense på 1,5 grader, basert på hva de anså som en grense for hvilke klimaendringer nasjonene deres kunne tåle. EUs posisjon var to grader, basert på en vurdering av funnene til IPCC, sier Kallbekken.

«1.5 to stay alive». Under klimaforhandlingene i København i 2009 ønsket verdens små øystater at grensen for global oppvarming skulle gå ved 1,5 grader. Bildet viser daværende president på Maldivene, Mohamed Nasheed, under innspillingen av en kunngjøring i forkant av klimaforhandlingene. Foto: Presidency Maldives / flickr

Finnes ikke i klimarapportene

FNs klimapanel tar ikke stilling til togradersmålet. Ifølge Klimapanelets femte hovedrapport (Arbeidsgruppe 1) finnes det ingen objektiv temperaturgrense for når farlige klimaendringer inntreffer. Det heter i kapittel 12 at klimaendringer vil ha forskjellige konsekvenser avhengig av geografi og sektor. Noen klimaendringer vil komme med én gang, mens andre vil komme senere; endringer kan være både positive og negative, og de kan skje med forskjellig hastighet.

Det er «derfor ikke mulig å definere én enkelt kritisk grense» uten å legge subjektive vurderinger til grunn, og uten antagelser omkring hvordan dagens og framtidens økonomiske fordeler og ulemper skal beregnes. I kapittelet om langsiktige klimamål skriver panelet at det ikke har til hensikt å argumentere verken for eller mot noen temperaturgrenser, og heller ikke bedømme den politiske eller økonomiske gjennomførbarheten av slike mål.

– Ingen av rapportene til FNs klimapanel forsvarer eller argumenterer eksplisitt for en konkret temperaturgrense, sier Glen Peters, forsker ved CICERO.

– Samtidig finnes det figurer i for eksempel den femte hovedrapporten som kan leses som om de fleste alvorlige klimaendringene starter ved rundt to graders oppvarming.

Peters peker på en mye brukt figur fra FNs klimapanel (fig. 19-4; se nedenfor), med søyler som går fra hvitt via gult og rødt til lilla. Lilla er «veldig høy risiko», hvitt er «nøytral».

– Ifølge figurteksten reflekterer de forskjellige risikonivåene vurderingene til forfatterne av det aktuelle kapittelet. Det betyr altså at en annen gruppe forskere kunne ha kommet fram til andre risikonivåer, sier Peters.

– Togradersmålet er et kollektivt mål, hvor alle har ansvar. Og når alle har ansvar, har ingen ansvar

Jon hovi, universitetet i oslo

Peters peker på at togradersmålet illustrerer noe av utfordringen ved å kommunisere forskning der usikkerhet og risiko er viktige faktorer. Å sette mål er i seg selv ikke en uting.

– Jeg synes det er greit at politikere setter en grense på for eksempel to graders oppvarming. De kan si at de ikke vet nøyaktig hvor stor risiko som er forbundet med for eksempel 1,8 eller 2,7 graders oppvarming, men at de ser endringene i klimaet og setter to grader som en grense de er komfortable med. Så kan de regne ut den mest økonomiske måten å nå det målet på. Problemet er når vi ønsker at vitenskapen skal dokumentere at for eksempel 2,7 er så eller så mye verre enn 1,8 graders oppvarming. Å si dette nøyaktig inkluderer for store usikkerheter, og det vil innebære skjønnsmessige vurderinger, sier Peters.

Grunn til bekymring? FNs klimapanel tar ikke stilling til noe eksakt mål for når farlige klimaendringer inntreffer, men noen av figurene etterlater likevel inntrykk av at de største endringene inntreffer ved to grader. Termometeret til høyre viser endringer sammenlignet med førindustriell tid (WGII, AR5, fig. 19-4)

Folket må bestemme

– Hva som er farlige klimaendringer, avhenger av hvem du er og hvor du bor, sier Erlend A. T. Hermansen, doktorgradsstipendiat ved CICERO.

Hermansen er involvert i prosjektet Dissemination of scientific knowledge as a policy instrument in climate policy. Han forsker på hvordan vitenskapelig kunnskap brukes i politiske beslutninger. Han peker på at enhver avgjørelse omkring risikovurderinger, som for eksempel togradersmålet, vil ha et subjektivt preg. Nettopp derfor er det viktig at slike risikovurderinger er et resultat av åpne og demokratiske prosesser.

Om forslaget til Victor og Kennel om å bryte togradersmålet opp i flere biter og målbare indikatorer sier Hermansen at det ikke løser noe av det som var det opprinnelige problemet med målet: At det er et mål satt av eksperter og politikere i delvis lukkede rom.

– Oppgaven til forskere og eksperter er å tilby forskningsbasert kunnskap, men de kan ikke alene være de som definerer hva som er farlige klimaendringer. I et demokrati er dette offentlighetens oppgave. Folket må være med på å bestemme det, sier Hermansen.

– Det er stor usikkerhet knyttet til konsekvensene av temperaturendringer. Hvilken risiko et samfunn er villig til å løpe, er en avgjørelse samfunnet bør ta selv. Og samfunnet består av mer enn forskere og eksperter. Hvis debatten om risiko åpnes opp og inkluderer både forskere, politikere, politikkutformere, næringsliv, miljøorganisasjoner og lekfolk, kan det faktisk styrke forskningens posisjon og troverdighet, sier Hermansen.

Åpne prosesser vinner

Hermansen viser til episoden hvor flere e-postkontoer ved Universitetet i East Anglia ble hacket, og tusenvis av e-poster spredd på internett.

I disse e-postene var det grupper som mente å finne diskrediterende informasjon om klimaforskningen generelt og om FNs klimapanel spesielt. I Storbritannia, USA og Tyskland ble det gjennomført tiltak for å undersøke påstander om for eksempel forskningsjuks. Undersøkelsene i alle tre land frikjente klimaforskerne, men måten det skjedde på var forskjellig.

– Land har forskjellige tradisjoner for hvordan slike saker håndteres. I USA og Storbritannia fikk eksperter oppgaven med å vurdere klimaforskningen og FNs klimapanels konklusjoner, mens man i Tyskland fulgte opp en nasjonal tradisjon med en bredere og mer åpen prosess som involverer flere aktører, sier Hermansen.

Resultatet ble at klimaforskningens omdømme fikk en mindre knekk i Tyskland enn i Storbritannia og USA.

– Forskning tyder på at dette henger sammen med dypere tradisjoner for hvordan de ulike landene validerer vitenskapelig kunnskap for politikkutforming, sier Hermansen.

Vanskelig å fjerne

Togradersmålet er altså et mål satt av politikere for politikere. Når vi snakker om å «fjerne» det, så må det nødvendigvis bli fra en politisk arena, slik som klimaforhandlingene. Er det en god idé da?

– Togradersmålet er et kollektivt mål, hvor alle har ansvar. Og når alle har ansvar, har ingen ansvar, sier professor Jon Hovi ved Universitetet i Oslo og CICERO.

Han har forsket på hva som skal til for å få til en effektiv klimaavtale. Han er enig med Victor og Kennel i at det kan være en god idé å dele opp det langsiktige målet i flere kortsiktige.

– Med flere delmål kan forhandlingene deles opp i mindre forhandlinger. Det vil da stå mindre på spill i hver forhandling, og dermed vil det også være lettere å komme fram til en form for konstruktiv enighet, sier Hovi.

– Mål fungerer som leirbål vi samles rundt

erlend a. t. hermansen, cicero

Men selv om mindre står på spill i hvert delmål, betyr ikke dét at det vil være lettere å komme fram til en effektiv klimaavtale, påpeker han. Fortsatt vil det mangle incentiver for partene til å følge opp sin del av avtalen. Derfor vil det være noen «gratispassasjerer» i enhver avtale, land som jobber hardt for å unngå å redusere egne utslipp.

– Å komme fram til en avtale er ikke nødvendigvis så vanskelig – problemet er å komme fram til en effektiv avtale, sier Hovi. Togradersmålet er han åpen for å fjerne. – Hvorfor beholde et mål som uansett ikke kan nås? spør han.

 Togradersbålet

Selv om Kallbekken tidlig var skeptisk til et togradersmål, er han nå tilsvarende skeptisk til å forkaste det uten videre.

– Skal togradersmålet fjernes fra klimaforhandlingene, må alle være enige om det, på grunn av konsensusprinsippet i FNs klimakonvensjon. Det kommer ikke til å skje. Det er lagt ned betydelig politisk kapital i målet om å begrense oppvarmingen til to grader. Skulle man nå gå bort fra dette, ville det føre til protester fra blant annet de mest sårbare landene, som opprinnelig ønsket et enda lavere mål, sier Kallbekken.

Så hvis togradersmålet er noe vi må leve med, selv om det er uoppnåelig, «tilfeldig satt» og ifølge Klimapanelet mangler vitenskapelig dekning som tippepunkt, har det likevel en verdi?

– Det er enkelt og forståelig, og det gir klimaforhandlingene en viss retning. Uten en felles målestokk for hvor vi skal ende opp på sikt, er det vanskelig å si noe om hvorvidt samlede utslippskutt er tilstrekkelig store, eller om et lands foreslåtte bidrag er rettferdige. Ulempen er at togradersmålet er som et målebånd laget av gummistrikk – det er tøyelig. Konklusjonen min blir likevel at selv om det var en dårlig idé å innføre togradersmålet i utgangspunktet, så er det en enda dårligere idé å fjerne målet nå, sier Kallbekken.

Erlend A. T. Hermansen understreker at mål er nyttige, enten de kan nås eller ikke:

– Mål fungerer som leirbål vi samles rundt. Det er et felles punkt, som ser litt forskjellig ut avhengig av hvor du sitter og hvor langt unna du befinner deg, men det gir et felles utgangspunkt for diskusjon. Det får i gang debatter, og det er i disse debattene løsningene oppstår, sier Hermansen.

Rendezvous i Paris

Ifølge Carlo og Julia Jaeger i artikkelen «Three views of two degrees» har togradersmålet verdi i kraft av å være en velkjent knagg i klimadebatten, et såkalt «focal point»: Tenk deg at en gruppe mennesker som ikke kjenner hverandre, får beskjed om at de vil få en koffert med tusenlapper dersom de møtes neste torsdag i Paris. Da er sjansen stor for at de samles under Eiffeltårnet, skriver de.

Togradersmålet er i dag et slikt samlingspunkt i klimadebatten. Det både er og oppfattes for øyeblikket som en oppfordring til handling, uten at det trenger å bety at det ikke dukker opp nye mål og samlingspunkter i framtiden.

– Nå er et godt tidspunkt for å forbedre målene, skriver Victor og Kennel i sin kommentarartikkel i Nature.

De peker på at mulighetsvinduet åpnes denne høsten og lukkes igjen når partene til FNs klimakonvensjon pakker koffertene og, etter en kjapp stopp i Lima, møtes igjen i desember 2015. Da skal de etter planen meisle ut en ny klimaavtale.

I Paris.

 

 

Andre kilder

  • New source