CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
klimafinans Lokale løsninger Energi Kina Internasjonal klimapolitikk Arktis Mat og skog

Typisk norsk å være vag

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 16.02.2015

Borte er det nye hjemme, oljen finansierer grønn omstilling og hårete klimamål mangler konkrete planer for hvordan de skal nås. Norsk klimapolitikk er full av paradokser.

Vi kan ikke kjøpe oss ut av det, ikke denne gangen, sa Elin Lerum Boasson, statsviter og klimaforsker ved CICERO Senter for klimaforskning.

Én uke før framleggingen av norske klimamål spurte vi henne hvilke forventninger hun hadde til regjeringens klimamål for 2030. Latteren avslørte at forventningene ikke var skyhøye, men hun unnskyldte seg og svarte:

– Det er superspennende! Vi skal jo bli «minst like gode som EU», som Tine Sundtoft sa i fjor sommer, og det betyr at vi må gjøre noe med oljen.

Men da målene ble presentert 4. februar ble det ikke sagt mye om oljen, og i hvor stor grad vi kan «kjøpe oss ut av det» denne gangen er fortsatt litt uklart. De fleksible mekanismene, som åpner for å kjøpe utslippskvoter ved å betale for grønn omstilling i andre land, forsvant ikke, de ble bare flyttet fra det globale til det europeiske. Europa er blitt både det nye hjemme og det nye ute, skal vi tro Meld. St. 13 (2014–2015) En ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU.

Norske utslipp deles inn i kategoriene kvotepliktig sektor og ikke-kvotepliktig sektor. Hver av disse dekker omtrent femti prosent av utslippene våre. Kvotepliktig sektor er i hovedsak industri og petroleumsnæring, og vil bli omfattet av EUs kuttmål i denne sektoren. Ikke-kvotepliktig sektor omfatter blant annet transport, avfall og bygg. Her vil Norge få et nasjonalt kuttmål, dersom vi blir enige med EU om en avtale.

Men det siste kan vi altså kjøpe oss ut av, også denne gangen.

Krevende å nå norske mål

Og det kommer vi trolig til å gjøre, for det går ganske trått å innfri allerede eksisterende mål. Miljødirektoratet hevder det er mulig, om enn krevende, å klare de avtalte 30 prosentene kutt i nasjonale utslipp utenfor kvotepliktig sektor innen 2020.

– Vi er dårlige til å konkretisere klimamålene våre i nasjonale handlingsplaner.

elin lerum boasson

Basert på en totalvurdering anslo de i fjor at gapet mellom forventet utslipp og mål for reduksjoner i 2020 fremdeles er stort; hele åtte millioner tonn CO2‐ekvivalenter. Likevel skal vi bli enda mer ambisiøse fram mot 2030. Hvorfor er det så vanskelig for Norge å gjennomføre klimamålene vi setter oss?

– Vi er dårlige til å konkretisere klimamålene våre i nasjonale handlingsplaner. Til sammenligning har både Tyskland, Storbritannia og andre EU-land vært flinke til å lage konkrete, detaljerte planer, med årlige handlingsplaner. Ett eksempel er klimaloven i Storbritannia. Den forplikter. I Norge er klimapolitikken veldig ad hoc, og når vi ikke klarer å nå målene vi har satt, skaper vi substitutter, putter vi penger i diverse grønne fond, sier Elin Lerum Boasson.

Ifølge Boasson har vi i Norge ikke maktet å lage en helhetlig strategi for klima. Årsaken er for mye krangling mellom departementene og et veldig svakt miljødepartement.

I Tyskland og Sverige har miljødepartementene hatt ansvar for hele klimapolitikken. I tillegg har disse landene mektigere krefter på laget i beslutningsprosessene som angår klima, og de har sterkere og mer varierte industriinteresser enn i Norge.

– I Norge er det oljeindustrien og Olje- og energidepartementet som styrer både økonomien, de politiske prosessene og selve utformingen av politikken, sier Boasson.

– Og så er Finansdepartementet i Norge veldig mektig, sier hun.

Markedet ble middelet

I overgangen til 1990-tallet ble miljø- og klimasak til en økonomi- og økonomsak i Norge. De folkevalgte hadde diskutert hvordan de skulle følge opp Brundtland-rapporten fra 1987 i noen år. Konklusjonen ble at markedet var middelet. Alternativet til økonomiske virkemidler, administrative virkemidler, ble sett på som byråkratiske og mindre effektive.

Forurensningen måtte få en pris. Forurenseren skulle betale, men miljømålene måtte være kostnadseffektive og ikke komme i konflikt med petroleumsmålene. Slik oppsto ideen om et markedsbasert kvotesystem.

Politikerne så at oljen var veien ut av det økonomiske uføret

helge ryggvik

Til nå har ikke dette systemet ført til verken globale eller norske reduksjoner av CO2-utslipp. Hva skjedde med norske ambisjoner etter det løfterike 1980-tallet? Vi spør Helge Ryggvik, oljehistoriker ved Universitetet i Oslo.

– Det som gikk galt var at det da som nå var to dimensjoner i den norske virkeligheten: For det første hadde vi allerede på 1980-tallet gjort oss avhengige av en norsk oljenæring som allerede hadde nådd det taket politikerne hadde satt på hvor mye som skulle investeres årlig i olje: 25 milliarder. Nå ville næringen ekspandere ytterligere, forteller Ryggvik.

– Samtidig kom vi i slutten av 1980- og tidlig 90-tallet inn i bankkrisen, en alvorlig økonomisk krise. Resultatet ble en sprikende politikk. Stortinget vedtok på den ene siden ambisiøse klimamålsettinger: Norge skulle være best på myke verdier, nå også bærekraft. Men samtidig unnlot de å sette de begrensningene på oljevirksomheten som de hadde gjort tidligere. Politikerne så at oljen var veien ut av det økonomiske uføret, sier han.

Brundtlandkommisjonen etablerte i 1987 forståelsen av klimautfordringene som et stort globalt problem. Samtidig, fra 1987 og til 2000, steg norsk oljeproduksjon med det tredobbelte. Det ble med andre ord umulig å nå de klimamålene vi satte.

Folk flest innfant seg med oljeproduksjon, motstanden var mot forurensingen fra produksjonen.

helge ryggvik


Men det største problemet, ifølge Ryggvik, blir ikke engang blir regnet inn i klimabudsjettet vårt: eksporten av fossilt brennstoff. Den internasjonale klimaavtalen, Kyotoprotokollen, regner kun forbruket av fossile brensler, ikke eksporten. Kvotemarkedet har derfor hele tiden vært viktig for Norge.

– På 1980-tallet handlet klimakampen i venstresiden og miljøsiden om forurensning. Oljevekstens ekspansjon utgjorde en fare om lokal forurensing og for å ødelegge for andre næringer. Globalt klima var ikke på agendaen. På 1990-tallet handlet kampene mellom miljøbevegelsen og industrien om gasskraft. Også den diskusjonen aksepterte på et vis oljeproduksjonen. Trusselen var igjen forurensingen – på denne tiden argumenterte oljeindustrien aktivt mot klimaproblemet. Folk flest innfant seg med oljeproduksjon, motstanden var mot forurensingen fra produksjonen, sier Ryggvik.

Lave oljepriser, lav innovasjon

Nå får vi kanskje, via EU, den mest ambisiøse klimapolitikken vi har hatt. Måtte oljeprisen synke igjen for at norske politikere skulle ta klimakrisen på alvor? Både ja og nei, ifølge Ryggvik:

– Jeg skulle ønske at oljeprisen forble svært høy og at vi reduserte produksjonen på norsk sokkel. Med lave oljepriser er også insentivene for å satse på nye, alternative industrier lave. Når oljeprisen er høy, investerer alle. Når den er lav, investerer ingen, sier Ryggvik.

Markedets egne insentiver er med andre ord lave når aktiviteten på sokkelen er lav. Oljehistorikeren ønsker seg en regjering som satser aktivt på offentlig engasjement i omstillingen, som lager storstilte prosjekter som sørger for en endring.

– Vi har en oljestyrt omstillingsvilje som hindrer oss i å se grønt

elin lerum boasson


– Omstilling er både nødvendig og, på sikt, lønnsom. Endringene må skje på et vis som sysselsetter næringen og ingeniørene som skal nedtrappes. Offshore vindprosjekter er et godt eksempel. Vi trenger en regjering som skaper en motkonjunkturpolitikk som samtidig er omstillingspolitikk.

Kutt koster ekstra mye i Norge

Også Anne Therese Gullberg, statsviter ved CICERO Senter for klimaforskning, gir oljen skylden for at klimatiltakene har uteblitt her hjemme – og trolig vil fortsette å bli det.

– Vi har en veldig stor petroleumssektor som finansierer velferdssamfunnet vårt, og utslippene fra petroleumssektoren har vokst siden 1990. Oljen gjør at vi har god økonomi sammenlignet med andre land, men samtidig er vi et høykostnadsland, det vil si at også utslippskutt koster ekstra mye i Norge. Dette gjør det fristende å betale utslippskutt i andre land, med petroleumspenger, sier hun.

– Dessuten er utslippskutt ute politisk sett billig. Tiltak hjemme kan komme til å koste for Kari og Ola nordmann, og er derfor politisk vanskelig å gjennomføre, legger hun til.
 

Money-Jens

Gullberg mener den fremste talsmannen for en kostnadseffektiv klimapolitikk har vært Jens Stoltenberg – sammen med en viktig gruppe økonomer. Norge og USA var helt fra klimapolitikkens spede start tidlig på 1990-tallet opptatt av fleksible mekanismer, og de er basert nettopp på økonomenes forståelse av hva kostnadseffektive klimatiltak er.

Kollega Elin Lerum Boasson påpeker at kostnadseffektivitet bare er én av flere dimensjoner i for eksempel EUs utvikling av klimapolitikk, der ingeniørene er viktige medspillere.

– I Europa ser de på klimaomstilling som en mulighet til økonomisk omstilling, til etablering av ny industri, og dermed nye jobber, sier hun.

– Å være tidlig ute med omstilling er et konkurransefortrinn for EU-landene. Men vi har til nå ikke trengt ikke denne omstillingen, fordi oljeprisen har vært høy. Insentivene har ikke vært til stede, legger Gullberg til.

– Vi har en oljestyrt omstillingsvilje som hindrer oss i å se grønt.